Bevissthetens vilkår

9. innlegg

Bevissthetens vilkår.

For at noe(n) skal kalles å være levende, må hum kunne ta til seg føde, ha et fordøyelsessystem, kvitte seg med avfall og formere seg. Jeg tror det er en sånn noenlunde riktig forståelse av biologenes definisjon. Det minste selvstendig (individuelle) levende enhet er visstnok en eller annen bakterieart.. Selv om virus er enda mindre, kan ikke virus eksistere over tid og formere seg uten å være i fysisk kontakt med en vertscelle og kalles derfor ikke et levende individ.

Selv om det virker åpenbart at alle de overnevnte betingelser er til stede i et levende individ, har forskerne utelatt det viktigste. Det mener nå iallfall jeg. Nemlig bevissthet. Uten bevissthet, intet liv. Bevisstheten trenger ikke å ”være seg selv bevisst”, den trenger ikke vite om sin egen eksistens, selvsagt heller ingen andre, men den må være der. Og det er, når det kommer til stykket, det eneste av disse betingelser som må være til stede. For vi kan godt tenke oss et individ som ikke er i stand verken til å ta til seg føde eller oppfylle de andre betingelser, men likevel være levende. Men, altså, bevisstheten må være der.

 Hva er egentlig bevissthet?

Det spørsmålet kan nok ingen svare på med sikkerhet. Problemet er at den omfatter bl.a. både tanker, følelser, hukommelse og forbindelsen mellom disse, m.v. Selv om vi vet at det forgår diverse elektrisk aktivitet i hjernen både når vi tenker og føler, har ingen ikke klart å måle selve tanken eller følelsen.

Dette, sammen med en rekke andre ”uforklarlige” fenomener i naturen, har satt meg inn på den enkle tanke at det finnes en annen form for energi enn den fysiske. Noe for oss ukjent? Eller kanskje dette ikke kan kalles for energi i det hele tatt? Men likevel leder (en ukjent form for) energi?

Ideen om eksistensen av noe slikt kommer jeg nok tilbake til rett som det er. Det er en av de ting som danner grunnlaget i den teori som jeg etter hvert håper å få fram. Problemet, for uten at den muligens bare finns som et fantasiprodukt i mitt hode, er at det finnes ikke noe slikt i den verden vi kjenner til. Det er derfor umulig å finne eksempler som dekker hva jeg mener.

Men jeg skal likevel prøve å si litt nå.

Når du slår på lysbryteren, virker det som lyspæren begynner å lyse i samme øyeblikk. Men slik er det ikke. Det tar litt tid før bryteren kobler til strømmen før strømmen når lyspæren.

Det kommer av at metallet i ledningen yter motstand mot strømmen (elektronene) som altså beveger seg fra lysbryteren til lyspæren.

(Med det samme kan jeg jo nevne at kobber er et av de metaller som leder strøm best, men denne motstanden skaper friksjon  som igjen utløser varme, slik at hvis ledningen er for tynn i forhold til stømmengden som forsøkes skyvd gjennom, smelter ledningen. Enkelte diamant-typer leder strøm enda bedre og har et høyere smeltepunkt. Slik at det forskes mye på å få fram kunstige diamanter som er gode strømledere og samtidig billig nok til å kunne brukes i eks.vis mobiltelefoner, TV-apparater osv.)

Tenk deg nå en slik strømleder som ikke yter motstand i det hele tatt. Uansett avstand ville strømmen nå den andre enden av ledningen i samme øyeblikk som den ble slått på. For uten at det ikke ville kreves energi (spenning) til å skyve strømmen gjennom ledningen.

Jeg tenker selvsagt ikke på en slik ledning. Heller ikke på strøm. Men mer på noe som finns over alt, i oss og utenfor oss, og som leder for eksempel den energi som tanker består av i alle retninger uten bruk av mer energi enn den som kreves for å skape tanken. Ikke bare det, men dette noe gir også mulighet for ”et sted å være” så å si, uavhengig av om dette siste har mistet sin opprinnelige energi.

Vanskelig? Jeg forstår det ikke, jeg heller.

Og lettere blir det ikke nå.

Det finnes kosmonauter som mener at det kan finnes verdener ”ved siden av, eller sammen med, vår” fysiske.  Som er annerledes og som vi ikke kjenner til.

Hvis vi tenker oss en slik verden noenlunde etter de kriterier jeg har lansert foran. At energier som en gang er blitt til, for det første ikke bruker energi for å ”forflytte seg”. Og at denne forflytning skjer momentant. Her gjelder ikke Einsteins teori om at ingen ting kan bevege seg fortere enn lyset.

Vi måler tid etter hvor lenge det tar før noe begynner å skje til det slutter å skje. Og det som skjer må nødvendigvis ha rom å skje i.

Men hvis det som skjer ikke tar tid, vil begrepet ”tid” være meningsløst. Heller ikke trengs noe rom. Vi snakker altså om en verden uten tid og rom.