Det onde og det gode

4. innlegg.

"Hver gledesstund du har på jord, betales må med sorg", har visstnok Bjørnstjerne Bjørnson sagt en gang.
Jeg har lenge trodd at det var Arnulf Øverland som sa det, jeg husker ikke hvorfor, kanskje fordi det passer best på ham. Men tilfeldigvis så jeg nå et sted at det var Bjørnson.

Uansett, forfatteren må ha tenkt over saken og funnet ut at det er en balanse mellom glede og sorg. Kort sagt; det ene er ikke mulig uten det andre. Riktig så bastant er kanskje ikke forholdet. Det stemmer sikkert når det gjelder selve det vi føler. Men siden vi også har fornuft, kan vi vite at vi har grunn til å glede oss over  at vi har det godt fordi vi vet at mange andre har det mye verre. Vi sammenligner alltid. Men er vi i stand til å føle det uten å ha opplevd det selv?
Ibsen tror ikke det. Han har sagt noe sånt som at: Bare det gjennomlevde kan vi helt forstå.

Det stemmer med mine egne erfaringer. Jeg tror ikke jeg er i stand til å forstå de følelser de har som har mistet sine barn på Utøya den 22. juli i fjor. Jeg må innrømme at jeg følte ingen sorg, selv om jeg syntes det var sørglig og hadde medfølelse med dem. Og jeg er slett ikke den eneste. Sannsynligvis er det stor forskjell på den sorg Kongen, statsministeren og biskopen i Oslo gav uttrykk for å føle. Og den sorg de etterlatte følte. Det nærmer seg hykleri. Iallfall føler ingen av oss sorg for de hundretusenvis av barn som omkommer av sykdom og sult. Men vi syns det er sørgelig.

Nå kom jeg litt bort fra poenget. Nemlig at vi mennesker definerer det onde som det som fører til at vi selv lider. Vi er, eksempelvis ikke fullt så nøye på det når det gjelder dyr. Vi skiller riktig nok mellom "den onde vilje", dvs. de som føler tilfredsstillelse ved å være vitne til andres lidelser, og de som ikke har en slik tilfredsstillelse, men likevel forholder seg likegyldig. Hva som er verst, er ikke godt å si.

Såkalte troende mennesker har problemer med å forene en skaper som er god, med eksistensen av så mye lidelser. Jeg har ikke tenkt å reklamere for noen som helst gud, men akkurat det problemet syns jeg er overdrevet. For det kunne vært atskillig verre. Tenk om vi hadde vært slik at vi hadde sørget like mye over det som rammer andre som når det rammer oss selv. Eller gledet oss like mye.
Bortsett fra at det ville hindre en utvikling til at noe kunne bli levende i det hele tatt, ville et slikt liv bli uutholdelig. Jeg mener: Hvis det nå skulle finnes en gud som fant på å skape oss slik, fix ferdig.