Meningen

12. innlegg

Vi bruker ofte uttrykket ”meningen med livet”.  Omtrent som om våre liv skulle ha en egen mening atskilt fra meningen med resten av naturen. Det skyldes sikkert mest påvirkning fra religioner. Hvor altså hele verden med sine milliarder på milliarder himmellegemer er skapt for at en enkelt klode som vi kaller Jorden skulle kunne bli til utelukkende for menneskenes skyld.

Hvis man skal lete etter noen mening med tilværelsen, må det være nokså dumt å ha et slikt utgangspunkt. Iallfall hvis vi med ”meningen” mener en hensikt. Som betyr at en skaper må ha hatt en bestemt hensikt før skapelsen skjedde. En plan som denne skaperen sørger for at blir fulgt. Og, hvis vi fremdeles skal legge Bibelens utlegninger til grunn, er hele vitsen med skapelsen at mennesker skal leve utelukkende av en grunn: Å komme til himmelen. Det er målet med alt sammen.

For å få det til, er det to ting vi må gjøre: Å tro på Gud og å angre våre synder. I grunnen ganske lettvint.

Det er imidlertid et par haker som man bør være oppmerksom på. En er at man kan komme til å dø før man har rukket å angre. Så man bør angre like etter at man har syndet. Den andre haken er at man kan komme i skade for å synde uten å være klar over at man har syndet. Så det sikreste er å angre på alt man har tenkt og gjort. I slike tilfeller tror jeg det holder å angre en gang i uka. Hver torsdagskveld, for eksempel. Gud er ikke helt urimelig heller.

Men hvis dette er riktig, er Perleporten stengt for sånne som meg. Jeg tror slett ikke på en sånn gud. Hvis jeg likevel skulle ta feil og det finnes en gud som ligner på Bibelens i form av en intelligens som eksisterer forut for, og ved siden, av sitt skaperverk, må det da absolutt henge slik sammen som Kristendommen beretter? Kan det ikke tenkes at Gud har en annen hensikt?

Hvis man skal ha håp om å finne en slik mulighet, er det vel her, som ellers, lurt å prøve å studere det som skjer. Hvis vi begynner med livet på jorden, kommer man ikke utenom at det gjennomgående trekk er dette med utvikling. Som alltid begynner med det enkle. Og mer eller mindre gradvis utvikler seg i retning av det mer kompliserte. Man bør heller ikke glemme til-bakeslagene, for tilbakeslagene danner ofte grunnlaget for en ny og mer tilpasset utvikling.

Når det gjelder verden for øvrig, kan man godt tolke det som skjer på samme måte. Jeg mener,  i større målestokk, men etter de samme prinsipper. Stjernene blir gradvis til. Er til i noen milliarder av år før de går under og danner grunnlaget for nye stjernedannelser. Men før eller senere, helst senere, blir hele vår verden borte. Kanskje den danner grunnlaget for en ny verden, mer komplisert og avansert enn vår. Og kanskje livet på jorden og på andre planeter er med på å danne grunnlag for mer avansert liv i den nye verden? Og slik fortsetter det. Alt som skjer er små og store trappetrinn mot et stadig mer avansert nivå. Kanskje et nivå som ender med det samme nivå som Gud selv befinner seg på. Man vet aldri.

Det ubevisste og det bevisste

11. innlegg

Når jeg i mitt forrige innlegg, gav uttrykk for at selvbevisstheten ble til for 30 – 40 mill. år siden, har det å gjøre med at det var på den tiden den art som etter hvert utviklet seg til mennesker og aper ble til. Og at det var rimelig å tro at selvbevisstheten begynte å utvikle seg da. På den annen side begynte visstnok skillet mellom det som etter hvert ble aper og mennesker å skje for rundt 14 mill. år siden. Det er mulig at det er mer riktig å si at denne utvikling av bevisstheten begynte på den tiden. Den som er interessert finner sikkert mer på internett.

Men foreløpig er vi ikke kommet lenger opp i røret vårt enn til grensen der hvor den bevisste delen av bevisstheten begynner. Som nevnt er det til enhver tid veldig stor forskjell på bevisshetsnivået hos de forskjellige samtidige arter. Det er opplagt at en del hundearter eller hester har et langt høyere nivå enn eks. maur. Samtidig er  en del lavtstående, på spesielle områder, i besittelse av enkelte sanser, for ikke å snakke om instinkter, som fungerer langt bedre enn menneskenes. Instinkt er for øvrig resultat av arvet erfaring. Intuisjon av tillært erfaring. Begge gir seg utslag som følelser.

Det kan neppe være veldig galt å si at det største ”problemet” med det ubevisste, er problemet med kommunikasjon mellom det ubevisste og det bevisste.

Det ubevisste uttrykker seg ved hjelp av følelser uten at det nødvendigvis går fram hva årsakene til følelsene er. Sånn later det også i hovedsak til å være med dyrene. Riktig nok har en del dyrearter et språk, - lager lyder - som er litt mer komplisert enn til bare å gi uttrykk for en bestemt følelse. Men mennesker har et mye mer sammensatt lydforråd enn dyr.

Det er neppe heller ikke veldig galt å si at følelser er behovenes uttrykksform. Litt romslig må man kanskje være hvis man sier  eks.vis. at et panikkskrik, en panikkfølelse, gir uttrykk for et behov, men man kan godt si at behovet i dette tilfelle består i å redde seg eller flykte fra en fare. Iallfall forteller behovene om hvordan individet har det. Og det gjør de gjennom følelser.

Vi tar nå et steg lenger opp i røret til der det bevisste befinner seg. Forskjellene er flere, men den grunnleggende forskjellen er, at mens det ubevisste konstanterer at tingene er sånn og sånn, og fungerer sånn og sånn, avhengig av hvor utviklet det ubevisste er, så kan det bevisste forstå hvorfor det er sånn og hvorfor det fungerer sånn. Og siden det bevisste kan skjønne dette med ”hvorfor”, men årsak og virkning, så kan det i enkelte tilfeller fjerne eller begrense enkelte årsaker eller årsaksammenhenger og dermed også fjerne den eller de bestemte virkninger. Eller sette inn andre årsaker som erstatter, eller motarbeider, kveler, de allerede værende virkninger.  Det er dette vi mennesker driver med uansett hva vi gjør.

Men jeg er mest interessert i dette med psyken. Og siden det vi tenker og gjør åpenbart også har virker på hvordan vi føler oss, og siden vi har etablert det faktum at vårt velvære og vår tilstand har å gjøre med hvordan behovene blir i varetatt, noe som igjen altså reflekteres som følelser, er det åpenbart at disse to, det ubevisste og det bevisste, kommuniserer seg i mellom.

Med fare for å gjenta meg selv; de fleste av oss vet at følelser, hvis de er sterke nok, eller møter liten motstand, kan overta dirigeringen av det vi tenker og gjør. Det interessante, mer interessant fordi det ikke er så innlysende, er hvordan kommunikasjonen virker motsatt veg. Og hvilken virkning det kan ha.

Og, fremdeles med fare for å gjenta meg selv, blir det lettere hvis vi begynner med å se på selve tilblivelsen av liv, levende individer, som et stort sprang i den generelle utvikling. Og kjernen i dette spranget, dette lageret av erfaringer som skal komme den videre utvikling til gode, er altså lagret i det ubevisste. Det er der substansen, det råstoff eller halvfabrikata som en videre utvikling bygger på befinner seg. Et stort skritt videre, er utviklingen av det bevisste. Men det bevisste kan ses på som et redskap til å  skaffe det ubevisste mer informasjon, for den saks skyld: mer kunnskap. Og slik er det også med resten av den menneskelige kroppen. Alt er til i den hensikt å opprettholde og utvikle bevisstheten videre slik at den blir bedre og bedre i stand til å samle, og  forstå verden bedre og lagre informasjonen, erfaringene, mest mulig effektivt.

Det bevisstes oppgave er altså å hjelpe til med dette. Men det er skjær i sjøen. Det ene, at vi misforstår når vi tolker sanseinntrykkene og gjør dem til noe annet enn det de virkelig er, har jeg så vidt nevnt. Mer alvorlig er at vi lever blant mennesker som krever noe av oss og som vi krever noe av. Vi sammenligner og vil helst komme så bra som mulig ut av denne sammen-ligningen selv. Det er en grunn til at har en tendens til å tenke annerledes og bedre om oss selv enn vi virkelig er. En annen grunn er denne urkraften, behovene som driver oss videre og som får oss til å gjøre ting som er i strid med en del av den lærdom som er lagret, særlig i det øvre lag av det ubevisste. Dette skaper i seg selv konflikter. Og, fordi vi har en tendens til å skape oss selv tilforlatelige unnskyldninger, som også er i strid med lagret erfaring, blir konfliktene enda vanskeligere.

Men vi kan leve bra med mange slike konflikter. Vi har dem alle. Men i mer eller mindre grad. Vi rydder nok opp i dem stadig vekk, mer eller mindre ubevisst. Det farlige er når de får grodd seg fast slik at utviklingen fortsetter av seg selv. Jeg vil anbefale alle å sette av en time eller to i uken til å tenke grundig over sine egne motiver og den slags fra uken som gikk..

Generelt om bevisstheten

10. innlegg

Fysisk sett omfatter bevisstheten hjernen, formodentlig også sansene og nerveforbindelsen mellom sansene og hjernen. Iallfall er det ikke mulig ”å ha” bevissthet uten sanser.

Men når vi snakker om bevisstheten, tenker vi vel mest både på hvorledes alt dette fungerer og på hvordan det virker på oss. Her er jeg straks ut å kjøre, for jeg gir inntrykk av et skille mellom bevisstheten og oss. Riktig nok bruker fagfolk uttrykk som ”utenforverdenen” og mener med det alt som er utenfor individets bevissthet. Også vår egen kropp tilhører denne utenforverdenen. For så vidt kan vi vel si at slik begrepsbruk stimulerer slike tanker som jeg var inne på i forrige innlegg. At bevisstheten opererer i en annen verden.

Men fagfolkene mener ikke noe slikt. Heller ikke jeg, hvis man mener at en bevissthet kan bli til (skapes)  i denne annen verden. Bevissthet kan ikke bli til og utvikles uten som en del av det fysiske individ. Men det er mye som tyder på at når den først er blitt til, kan den fortsette å være (til) uavhengig av det fysiske individ. Mer om dette en annen gang.

 Bevisstheten er egentlig en hukommelse bestående av lagret informasjon hvor de forskjellige informasjonsbiter har forbindelse med hverandre og utveksler erfaringer. Ved livets begynnelse og lenge, lenge etterpå, skjedde denne lagringen etter prøve- feilemetoden. I begynnelsen var sansene lite utviklet og inntrykkene få, svake og utydelige. Lagringen var tilfeldig, men det individ som slik tilfeldigvis fikk arkivert (noen av) inntrykkene på en ”logisk” måte, på en måte som gjorde det lett å finne fram og finne sammenhengen, hadde større sjanse til å overleve enn der hvor det bare var kaos. Samtidig så lærte bevisstheten å kjenne igjen inntykk, slik at når det nå en gang hadde vist seg at diverse inntrykk ble lagret på en fornuftig måte, så ville andre like, og kanskje lignende inntrykk,  bli lagret riktig uten noe om og men.

Et hvert bilde av bevisstheten blir sikkert misvisende. Men en side ved den kan en få fram ved å tenke seg at bevisstheten befinner seg inne i et metallrør, et rør som leder strøm. Så fore-stiller vi oss at inntrykkene fra sansene er å sammenligne med strømimpulser som går gjennom strømledninger som igjen er festet til metallrøret slik at alle deler av bevisstheten får disse inntrykkene samtidig

Nederst i røret befinner de eldste inntrykkene seg lagret. Kanskje inntrykk helt fra livets begynnelse. De er lagret svært tett, langt tettere enn en mikrobrikke formår. Jo lenger en kommer opp i røret, jo ferskere er de lagrede inntrykk og de blir også gradvis løsere lagret.

Gjennom røret, fra nederst til øverst, går det massevis av små ledninger som forbinder de forskjellige deler og stadier av utviklingen med hverandre. De helt ferske inntrykk blir lagret på grunnlag av erfaringene til de som allerede er lagret og det hele går automatisk og nesten alltid uten problemer. Det aller meste av den erfaring jeg så langt har nevnt, sier vi er skaffet til veie av våre ”forfedre/mødre” fra for en 30 – 40 tusen år siden (tror jeg) og bakover i tid til livets begynnelse for rundt 4 milliarder år siden. Kanskje noe mindre.

Bevisstheten deles opp i minst to hoveddeler; ”det ubevisste” (underbevisstheten) og ”det bevisste”. Et tredje begrep er ”selvbevisstheten”.

Før denne tid var det intet individ som var eller hadde vært i besittelse av noe annet enn det som vi forbinder med ”det ubevisste”. Iallfall tror man det. Men selvsagt har utviklingen gått i små og større etapper, med enkelte ”tilbakeslag” hele tiden. Jeg leste forresten en artikkel av en som hadde greie på sånt – jeg husker ikke hva han het – at dersom ikke dinosaurene hadde blitt utryddet, ville det neppe vært utviklingsvilkår for mennesker.

Samtidig som utviklingen gikk i retning av stadig mer kompliserte liv og livsforhold, var det forskjell på utvikligsnivået blant de forskjellige arter, da som nå. Hvorvidt de mest utviklede dyrearter kan ha en snev av selvbevissthet, er jeg ikke sikker på. Men det kan jo virke sånn.

Selvbevisstheten er erkjennelsen og forståelsen av at man selv er til (eks.vis forstår at det er forskjell på å være levende og død) som et selvstendig individ som har en egenart som atskiller seg fra verden omkring. Freud var vel den første som brukte begreper som ”jegèt” ”detèt” og ”overjegèt”. Jeg er ikke sikker på hva han egentlig mente, men hvis jeg forstod ham rett mente han med jeget den oppfatning vi har om oss selv i forhold til andre mennesker, med detet vårt forhold til verden omkring, og overjeget var noe i vår bevissthet som i visse tilfeller overtok styringen av våre tanker og gjerninger nærmest uavhengig av  fornuft. Det er ikke sikkert denne forståelse er riktig, men jeg bruker den likevel som et bilde av det jeg vil få fram.

Selvbevisstheten er antagelig det første trinnet i utviklingen av ”det bevisste”.

Men jeg har gått for fort fram, for jeg har mer å si om ”det ubevisste” før jeg kommer nærmere inn på det bevisste.

Bevissthetens vilkår

9. innlegg

Bevissthetens vilkår.

For at noe(n) skal kalles å være levende, må hum kunne ta til seg føde, ha et fordøyelsessystem, kvitte seg med avfall og formere seg. Jeg tror det er en sånn noenlunde riktig forståelse av biologenes definisjon. Det minste selvstendig (individuelle) levende enhet er visstnok en eller annen bakterieart.. Selv om virus er enda mindre, kan ikke virus eksistere over tid og formere seg uten å være i fysisk kontakt med en vertscelle og kalles derfor ikke et levende individ.

Selv om det virker åpenbart at alle de overnevnte betingelser er til stede i et levende individ, har forskerne utelatt det viktigste. Det mener nå iallfall jeg. Nemlig bevissthet. Uten bevissthet, intet liv. Bevisstheten trenger ikke å ”være seg selv bevisst”, den trenger ikke vite om sin egen eksistens, selvsagt heller ingen andre, men den må være der. Og det er, når det kommer til stykket, det eneste av disse betingelser som må være til stede. For vi kan godt tenke oss et individ som ikke er i stand verken til å ta til seg føde eller oppfylle de andre betingelser, men likevel være levende. Men, altså, bevisstheten må være der.

 Hva er egentlig bevissthet?

Det spørsmålet kan nok ingen svare på med sikkerhet. Problemet er at den omfatter bl.a. både tanker, følelser, hukommelse og forbindelsen mellom disse, m.v. Selv om vi vet at det forgår diverse elektrisk aktivitet i hjernen både når vi tenker og føler, har ingen ikke klart å måle selve tanken eller følelsen.

Dette, sammen med en rekke andre ”uforklarlige” fenomener i naturen, har satt meg inn på den enkle tanke at det finnes en annen form for energi enn den fysiske. Noe for oss ukjent? Eller kanskje dette ikke kan kalles for energi i det hele tatt? Men likevel leder (en ukjent form for) energi?

Ideen om eksistensen av noe slikt kommer jeg nok tilbake til rett som det er. Det er en av de ting som danner grunnlaget i den teori som jeg etter hvert håper å få fram. Problemet, for uten at den muligens bare finns som et fantasiprodukt i mitt hode, er at det finnes ikke noe slikt i den verden vi kjenner til. Det er derfor umulig å finne eksempler som dekker hva jeg mener.

Men jeg skal likevel prøve å si litt nå.

Når du slår på lysbryteren, virker det som lyspæren begynner å lyse i samme øyeblikk. Men slik er det ikke. Det tar litt tid før bryteren kobler til strømmen før strømmen når lyspæren.

Det kommer av at metallet i ledningen yter motstand mot strømmen (elektronene) som altså beveger seg fra lysbryteren til lyspæren.

(Med det samme kan jeg jo nevne at kobber er et av de metaller som leder strøm best, men denne motstanden skaper friksjon  som igjen utløser varme, slik at hvis ledningen er for tynn i forhold til stømmengden som forsøkes skyvd gjennom, smelter ledningen. Enkelte diamant-typer leder strøm enda bedre og har et høyere smeltepunkt. Slik at det forskes mye på å få fram kunstige diamanter som er gode strømledere og samtidig billig nok til å kunne brukes i eks.vis mobiltelefoner, TV-apparater osv.)

Tenk deg nå en slik strømleder som ikke yter motstand i det hele tatt. Uansett avstand ville strømmen nå den andre enden av ledningen i samme øyeblikk som den ble slått på. For uten at det ikke ville kreves energi (spenning) til å skyve strømmen gjennom ledningen.

Jeg tenker selvsagt ikke på en slik ledning. Heller ikke på strøm. Men mer på noe som finns over alt, i oss og utenfor oss, og som leder for eksempel den energi som tanker består av i alle retninger uten bruk av mer energi enn den som kreves for å skape tanken. Ikke bare det, men dette noe gir også mulighet for ”et sted å være” så å si, uavhengig av om dette siste har mistet sin opprinnelige energi.

Vanskelig? Jeg forstår det ikke, jeg heller.

Og lettere blir det ikke nå.

Det finnes kosmonauter som mener at det kan finnes verdener ”ved siden av, eller sammen med, vår” fysiske.  Som er annerledes og som vi ikke kjenner til.

Hvis vi tenker oss en slik verden noenlunde etter de kriterier jeg har lansert foran. At energier som en gang er blitt til, for det første ikke bruker energi for å ”forflytte seg”. Og at denne forflytning skjer momentant. Her gjelder ikke Einsteins teori om at ingen ting kan bevege seg fortere enn lyset.

Vi måler tid etter hvor lenge det tar før noe begynner å skje til det slutter å skje. Og det som skjer må nødvendigvis ha rom å skje i.

Men hvis det som skjer ikke tar tid, vil begrepet ”tid” være meningsløst. Heller ikke trengs noe rom. Vi snakker altså om en verden uten tid og rom.

Fra ukens politikk

2.tema.

I den siste uke har spørsmålet om hjemsendelse av foreldre med barn som har vært lenge, kanskje barna er født her, dominert nyhetsbilde.

Jeg har lyst til å kommentere ett av argumentene som brukes: Dette med at vi har bruk for "hender" eks. vis til å ta seg av oss når vi blir gamle. Men disse hendene blir også gamle en gang og har bruk for nye hender til å ta seg av seg. Det kan virke som om man tror at det er bedre å bli gammel i et samfunn som har mange hender enn i et lite samfunn. Idiotisk.

Det overnevnte må ikke forstås slik at undertegnede er i mot invandring. Det er jeg ikke. Jeg bare påpeker de tåpelige argumentene - som i dette tilfelle ofte kommer fra våre folkevalgte - og sier atskillig om deres intellektuelle nivå.

Et annet eksempel med det samme.
De organisasjoner som er mest positivt innstilt til en liberal innvandringspolitikk er venstresiden. Men det er også disse som er mest i mot at Norge skal bli med i EU. Og til det formål har de brukt, og bruker, arbgumenter som må tolkes som at "utlendinger", særlig fra Sør- og Østeuropa ikke er så bra som oss.

Det som disse menneskene åpenbart ikke forstår, er at det er deres argumenter som mer enn noe annet har gjort det stuerent å ha meninger som ser ned på andre folkeslag. Hvis det er tillatt å mene at "degos" (uttrykk som ble brukt under "EF-kampen") ikke hører hjemme her, kan det neppe være galt å mene det samme om pakistanere og afrikanere. Og, enda verre, denne argumentasjonen må ha fått en del til å tro av vi er bedre enn dem.

8. innlegg

                   Fornuft og følelser

Jeg vil forsøksvis definere fornuft som ”evnen til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkningsforhold”.

Det betyr selvsagt at det også må være en slik sammenheng. Og det er i grunnen utenkelig for oss at noe skjer, eller noe finnes, uten at det finnes årsakssammenhenger til at nettopp dette skjer og ikke noe annet. Eller til at ting er blitt slik de nå en gang er og ikke annerledes. Jeg nevner dette for  å henlede oppmerksomheten på at uten at vår fysiske verden fungerer etter visse lover og regler, ville det ikke kunne eksistere noe som vi forbinder med en slik definisjon av fornuft.

Med andre ord er det sammenheng mellom den fysiske verden utenfor oss, og måten fornuften er blitt til på og fungerer etter.

Likevel operer vi med et begrep som ”tilfeldighet”.  Som altså er det motsatte. For hvis det var grunner til at noe skjedde, ville det ikke være en tilfeldighet.  I religiøs sammenheng kan jeg ikke skjønne annet enn at vilkåret for å tro på en personlig gud, er nettopp at gud ikke er underlagt de fysiske lover, men kan utføre undere i strid med dem.

Det ser for øvrig ut til at det både har forekommet, og stadig vekk forekommer, utallige hendelser som er i strid med fysikkens lover og som dermed ikke lar seg forstå.

Kan det tenkes at det finns en annen energi sammen med, eller ved siden av, den fysiske?

En energi som fungerer etter andre lover, eller,  ”fungerer” rent tilfeldig?

Ikke vet jeg, men hvis vi antar noe slikt, vil mye kunne forklares bedre.

Så jeg velger å legge til grunn at alt levende, individer, består av to forskjellige energier/-energiformer: den fysiske og – i mangel av en bedre benevnelse -  den tilfeldige. Som virker på hverandre, og, i indivduell sammenheng, vekselvirker (kan gå over fra den ene form til den annen).

Noe i den retning må det nesten være. For hvis våre tanker og følelser bare og strengt fulgte bestemte lover, ville fri vilje, eller frihet i det hele tatt, ikke kunne forkomme. Heller ikke ville uttrykk som å ”ha rett” eller ”ta feil” gi noen mening. Alle måtte tenke og føle likt i samme situasjon.

Bare en ting til om akkurat dette. Så vidt jeg vet, har ingen klart å forklare selve tankens og følelsens eksistens. Man kunne kanskje få en datamaskin (robot) til å reagere som om den tenkte og følte i enkelte tilfeller, men man vil ikke kunne få den til å ”føle at den føler”.

Om hjernen

7. innlegg

Når jeg har til hensikt å komme med forslag til forklaringer på spørsmål jeg har stilt foran, er det lettere å gjøre det hvis man forestiller seg et bilde av hjernens oppbygging og måten den fungerer på. Jeg tror ikke det bilde jeg forsøker å gi nedenfor er så veldig forskjellig fra forskernes selv om mitt åpenbart er mer ufullstendig og inneholder en del fantasifulle personlige antagelser.

Forskerne mener at av hjernens rundt 100 milliarder celler, kommuniserer hver celle med minst 10 millioner andre. Det kan sikkert være forskjellig fra celle til celle.

Og det må være rimelig å anta at de cellene som har mest kontakt, tilhører det samme senter. Synssenteret for eksempel. Det betyr ikke nødvendigvis at alle disse cellene er lokalisert til samme sted i hjernen.

Et slikt senter kan kanskje sammenlignes med en større bedrift som har underleverandører, delelager og produktlager forskjellige steder.

Bedriften er så godt som helautomatisk. Den består egentlig av en kraftig datamaskin som koordinerer det hele og som igjen er tilknyttet mindre datamaskiner, roboter som gjør jobben.

Den kraftige datamaskinen står også i kontakt med lignende datamaskiner i andre sentra.

Alt vi så langt har nevnt er ment å tilsvare menneskenes underbevissthet – det ubevisste.

Maskinene fungerer etter program som….ja, er laget av seg selv. Dvs. harddisken og softvaren  påvirker hverandre gjensidig til stadig videre utvikling. Jo klarere sanseinntrykkene er, jo større evne kreves for å forstå sammenhengen og jo mer vi prøver å forstå sammen-hengen, jo mer bruk har vi for detaljerte sanseinntrykk.

Siste utviklingstrinn er en slags administrasjon, noe(n) som kan tenke slik vi mennesker gjør.

La oss si denne administrasjonen består av adm. direktør, innkjøpssjef og salgssjef. Det spesielle her er at disse datamaskinene ble til før administrasjonen, det er ikke adm. som har laget eller ”ansatt” datamaskinene, men mer omvendt i den forstand at forutsetningen for at adm. skulle kunne bli til, var at datamaskinene allerede var blitt til. Siden altså adm. ikke har medvirket til tilblivelsen av datamaskinene, forstår den heller ikke helt hvordan disse fungerer. Disse to snakker forskjellig språk slik at komunikasjonen mellom dem er utilstrek-kelig når det gjelder forståelse. Men ellers fungerer kommandoforholdene som i en bedrift.

Administrasjonen bestemmer, men det er like klart, her som ellers, at hvis adm. gjør feil som i første omgang skaper ”sand i maskineriet”, og som i neste omgang går ut over hele bedriften, herunder adm. selv.

 Vi kan tenke oss en slik feil. Eksempelvis lagres nye varer på et annet sted enn det datamaskinen er programmert for. Det er lett å skjønne at da blir det rot i systemet. Anta, eksempelvis, at det dreier seg om en bedrift som produserer smykker.

Innkjøpssjefen får tilbud om en type perler de ikke hadde brukt før. Ved en misforståelse oppfatter innkjøpssjefen de tilbudte perler som ekte, mens de i virkeligheten er uekte.

I lageret lagres ekte perler i ett skap og de uekte i et annet ved siden av. Den roboten som står for lagringen, har selvsagt også et ansvar for å lagre tingene på riktig plass. Siden det er nye perler, er den ikke sikker, men mener de er falske og gir beskjed om det oppover i systemet.

Men innkjøpssjefen holder på sitt og de uekte perlene blir lagret som om de var ekte.

Dette i seg selv, skaper en viss uro i hele systemet. Etter en tid finner innkjøpssjefen ut at det dreier seg om falske perler, men da er allerede en god del solgt i form av kjeder, Og siden disse perlene er billigere i innkjøp, har bedriften tjent mer på disse enn de gjør på de ekte. Så administrasjonen bestemmer seg for å fortsette å selge disse kjedene som ekte perler.

Jeg prøver å få fram to poeng.

Det ene er den forvirring som nødvendigvis oppstår i et hvilket som helst system, også hjernen med sine utallige komunikasjonkombinasjoner, når det sendes motstridende beskjeder.

Det andre er hvor lett det er å falle for fristelsen til å fortsette (i dette tilfellet) ”å tenke” i samme retning som man har begynt.

Fra ukens aviser

1. tema

Jeg så at nesten 5000 mennesker tok livet av seg i fjor og omtrent 10 ganger så mange gjorde et mislykket forsøk. Det er forskrekkelig mange i et lite land som Norge. Rart er det også, for et slikt antall er visst det  prosentvis høyeste, sammenlignet med land "det er naturlig å sammenlinge oss med".
Samtidig som de som har greie på sånt, mener et lands selvmordsantall sier veldig mye om kvaliteten på det aktuelle samfunn. Og Norge er jo kåret til verdens beste land å bo i.

Og da tar jeg med det samme med at vi har en forholdsvis dårlig skole og  middels helsevesen. Kanskje er det grunn til å spørre om den velferden oljepengene skaffer oss, veier litt for mye på trivselens vektskål.
Og kanskje burde vi tenke litt på i hvilken grad de har rett, utlendingene, som har en tendens til å betrakte oss som innbilske og egoistiske.

Men altså; selvmord.
Det er selvfølgelig flere grunner til at folk tar, eller forsøker å ta, livet sitt. Noen finner kanskje ikke noen vits i å leve lenger, og har et avslappet forhold til spørsmålet. Noen har fysiske uhellbredelige plager som gjør at de aldri kan se fram til et liv hvor de klarer seg sånn noenlunde selv. Noen har konstante fysiske smerter, mens andre har psykiske problemer.

Det er den siste gruppen jeg har lyst til å si litt mer om. Grunnen er vel at jeg selv for mange år siden var i en slik situasjon. Den viktigste lærepengen er kanskje den at jeg på forhånd ville ledd om noen hadde sagt at det gikk an å ha det så jævlig på grunn av noe sånt. Og det til tross av at jeg hadde kjent mange med den-slags diagnoser. Ikke at jeg hadde noen diagnose. Jeg fungerte noenlunde normalt, tror jeg, sett utenfra.
I arbeidet, mener jeg. Bortsett fra at det ikke var mulig å føre en "intetsigende" samtale - en samtale som ikke handlet om noe viktig som et øyeblikk kunne rive tankene vekk fra den evinnelige kverningen i hodet sammen med en slags depresjon tilsvarende følelsen av en dyp sorg som var lå over meg konstant og gjorde at jeg et par år sov mellom 3 og 4 timer døgnet et par år og hadde knapt krefter igjen.

Noe av det verste ble også etter hvert at jeg ikke ante hva som var grunnen til at jeg hadde det sånn.
Det ble stadig verre, men i lenge trodde jeg det ville gå over av seg selv. Jeg var en gang hos distriktslegen og en gang hos en psykolog, en "sjefspsykolog" til og med. Men kunne like godt har gått i hønsegården og hørt på hønenes kakling.

For et annet problem var at jeg etter hvert fikk stort behov for å snakke med noen om mitt problem. Samtidig visste jeg at det var umulig å få uttrykt, og i alle fall å bli forstått, hvordan jeg hadde det.

Til slutt bestemte jeg meg for å ta livet av meg. Tanken hadde streifet meg lenge, men hensynet til barn og foreldre gjorde at jeg avviste slike tanker. Da jeg endelig kom til den beslutning at ingen kunne forlange mer lidelse av noen og altså tok beslutningen, følte jeg en nesten enorm lettelse og glede. Følelser jeg ikke hadde hatt på flere år. Og det merkelige var at disse følelsene vedvarte. De liksom overtok plassen for de tyngende følelsene. Og det gikk ganske fort. Det gikk ikke mer enn en knapp uke før jeg følte meg sikker på at jeg kom til å bli frisk. En utrolig følelse. Men det gikk likevel en 8 - 10 år før jeg var helt og fullt overbevist om at faren var over for godt.

Jeg har, naturligvis, både da og i ettertid ransaket meg selv for å prøve å forstå hva grunnen til at jeg ble slik kunne være. Jeg er ikke sikker, men jeg vet at jeg før det det begynte og også lenge etterpå, av egoistiske grunner avviste, stengte for, visse grunnleggende tanker om hva som var rett og galt. Jeg tror at årsaken var at det oppstod en slags kollisjon i mitt hodet mellom disse grunnleggende oppfatninger og de nye, mer moralsk tvilsomme tanker jeg laget meg selv for at de skulle passe til min egoistiske adferd.

Med det samme jeg er inne på dette: Dersom jeg blir liggende hjelpesløs, hjemme eller på et sykehjem, på slutten av mitt liv og, etter all sannsynlighet, har kort tid igjen, tror jeg jeg vil ønske å dø i stedet for å utsette meg selv for sjansen for noen smertefulle siste dager. Eller for den saks skyld uker. For meg er ikke døden uvelkommen under slike forhold.
Det jeg ikke riktig forstår er hvorfor jeg ikke kan få bestemme dette selv. Hvis jeg trenger hjelp og finner noen som er villig til det, så blir vedkommende straffet. Finns det i det hele tatt noe fornuft i dennne straffe-bestemmelsen?

Til slutt et par ord om den største saken i nyhetene. Statsråd Lysbakkens avgang.
Vi vet det gjelder spesielle bestemmelser for regjeringsmedlemmer og stortingsfolkevalgte når det gjelder rettergang for mistenkelig adferd i jobben. Resultatet av det er at det skal atskillig mer til for at en slik skal bli dømt til samme straff som en annen ville få etter Straffeloven. Men det er jo ikke uvanlig, kanskje det til og med er fornuftig, at politikere sørger for at loven ikke er lik for alle.

Men det jeg syns er mest opprørende er at Lysbakken selv stadig poengterer dette med "rak rygg".
Det blir omtrent det samme som hvis en bankraner sier at "jeg påtar meg ansvaret for ranet slik at jeg kan gå herfra med rak rygg."

Litt om arv og miljø

6. innlegg.

Når vi snakker om arv, bruker vi gjerne ord som arve"egenskaper" eller setninger som: hum ("hum" (nytt ord)="han og/eller hun og/eller det, ham og/eller henne/dette") har gode "evner". For ordens skyld kan det være lurt å definere disse to begreper like godt først som sist.

Generelt ville jeg vel si at ordet "egenskap" forteller hvordan noe (hva som helst), reagerer på påvirkninger utenfra. Men når deg gjelder (levende) individer, mener jeg det det er mer presist å bytte ut ordet egen-skaper med ordet "muligher".  Hva som i det hele tatt er mulig for f.eks. et menneske. Mens ordet "evner" sier noe om hvor lett og langt hum kan utvikle disse muligheter.

Slike definisjoner vil vise at individer innenfor samme art vil normalt ha like egenskaper, mens det vil være variasjoner på evnene i de forskjellige egenskaper. Dette skyldes delvis arv - det er en medfødt variasjon i hvor lett det er å utvikle diverse egenskaper. Men altså også i høy grad miljø - hvilken påvirkning som blir oss til del utenfra.

Men jeg vil særlig trekke fram en tredje årsak, som heller ikke er noe nytt og som ofte er et resultat av miljø, men ikke må være det. Dette med egeninnsats. Vi kan selv utvikle våre egenskaper.

Så vil jeg, foreløpig kort, nevne den psykiske siden av saken. Vi arver våre behov og selv om vi nok til en viss grad kan venne oss til eller fra graden av tilfredsstillelse, kan vi ikke, uten skadevirkninger, "fortrenge" iallfall de mest grunnleggende behov.

Et grunnleggende utsagn om utvikling

5. innlegg.

Når en utvikling først er begynt, vil den fortsette i aksellerende tempo til den møter en motstridende utvikling.

Hvorfor sier jeg dette? Tja, litt fordi jeg syns det er godt sagt, men, tror jeg, mest fordi naturen er sånn. Jeg kan ikke komme på noe som, når det først "har blitt til" ikke later til å følge denne regelen. Og det gjelder langt fra bare utviklingen av noe levende eller forholdet mellom individer, klaner, stater. Men også den døde natur. Over alt.

En hvilken som helst levende "ting" eller død utviklingsretning blir altså sterkere og sterkere helt til den møter en motkraft som svekker eller ødelegger den. Som har utvikler seg etter samme prinsipp, men som er enda sterkere.  Darwin kunne ha utvidet prinsippet om det som er blitt kalt "den sterkestes rett" til ikke bare å gjelde utviklingen av levende arter, men altså som en generell lov.

Nå er jeg omsider kommet så langt at jeg kan si noe om hvorfor jeg nevner dette. Det er to grunner.
Den ene gjelder klimaproblemet.

Hvis en slik oppfatning - som ikke er noe nytt jeg har funnet på - er noenlunde riktig, og det samtidig er riktig at klimaet har begynt å utvikle seg i en for oss ugunstig og farlig retning, vil denne utvikling så å si fortsette av seg selv i økende tempo. Da spørs det om vi mennesker har tilstrekkelige motkrefter å sette inn mot en slik utvikling.

Den andre grunnen har å gjøre med oss mennesker. Når vi først er blitt (til), later det til at vi vil fortsette å være (til).  Vi vil bli mer og mer.

Et spørsmål er om det finnes en underliggende/opprinnelig kraft, en "urkraft", gjerne bestående av noe lignende som den tyske filosofen Shopenhauer beskrev som "en blind, tilfeldig vilje". Noe vi mennesker kan styre retningen av, men ikke unngå. Jeg er enig med Shopenhauer i at det kan virke som det finnes en slik urkraft. Om man kaller det "vilje" eller ikke, er ikke så nøye. Bare man ikke tror at det er en vilje som vil noe bestemt. Mer om dette siden.

Det onde og det gode

4. innlegg.

"Hver gledesstund du har på jord, betales må med sorg", har visstnok Bjørnstjerne Bjørnson sagt en gang.
Jeg har lenge trodd at det var Arnulf Øverland som sa det, jeg husker ikke hvorfor, kanskje fordi det passer best på ham. Men tilfeldigvis så jeg nå et sted at det var Bjørnson.

Uansett, forfatteren må ha tenkt over saken og funnet ut at det er en balanse mellom glede og sorg. Kort sagt; det ene er ikke mulig uten det andre. Riktig så bastant er kanskje ikke forholdet. Det stemmer sikkert når det gjelder selve det vi føler. Men siden vi også har fornuft, kan vi vite at vi har grunn til å glede oss over  at vi har det godt fordi vi vet at mange andre har det mye verre. Vi sammenligner alltid. Men er vi i stand til å føle det uten å ha opplevd det selv?
Ibsen tror ikke det. Han har sagt noe sånt som at: Bare det gjennomlevde kan vi helt forstå.

Det stemmer med mine egne erfaringer. Jeg tror ikke jeg er i stand til å forstå de følelser de har som har mistet sine barn på Utøya den 22. juli i fjor. Jeg må innrømme at jeg følte ingen sorg, selv om jeg syntes det var sørglig og hadde medfølelse med dem. Og jeg er slett ikke den eneste. Sannsynligvis er det stor forskjell på den sorg Kongen, statsministeren og biskopen i Oslo gav uttrykk for å føle. Og den sorg de etterlatte følte. Det nærmer seg hykleri. Iallfall føler ingen av oss sorg for de hundretusenvis av barn som omkommer av sykdom og sult. Men vi syns det er sørgelig.

Nå kom jeg litt bort fra poenget. Nemlig at vi mennesker definerer det onde som det som fører til at vi selv lider. Vi er, eksempelvis ikke fullt så nøye på det når det gjelder dyr. Vi skiller riktig nok mellom "den onde vilje", dvs. de som føler tilfredsstillelse ved å være vitne til andres lidelser, og de som ikke har en slik tilfredsstillelse, men likevel forholder seg likegyldig. Hva som er verst, er ikke godt å si.

Såkalte troende mennesker har problemer med å forene en skaper som er god, med eksistensen av så mye lidelser. Jeg har ikke tenkt å reklamere for noen som helst gud, men akkurat det problemet syns jeg er overdrevet. For det kunne vært atskillig verre. Tenk om vi hadde vært slik at vi hadde sørget like mye over det som rammer andre som når det rammer oss selv. Eller gledet oss like mye.
Bortsett fra at det ville hindre en utvikling til at noe kunne bli levende i det hele tatt, ville et slikt liv bli uutholdelig. Jeg mener: Hvis det nå skulle finnes en gud som fant på å skape oss slik, fix ferdig.