Før begynnelsen

 15. innlegg

fantes intet, hevder de fleste forskere på området Ikke rom, ikke tid eller energi. Vår verden ble til av seg selv. Noen mener riktig nok å ha funnet tegn som kan tyde på at vår verden er blitt til av en forutgående verden, som igjen er blitt til av en før det, osv. Det finns også dem som ikke ser bort fra at andre verdener eksisterer ved siden av vår, eller sammen med vår, selvsagt da uten at den ene verden ”vet om” den andre.

Men, siden vi skal prøve å bruke sunn fornuft, kan vi ikke akseptere at noe som helst er blitt til av seg selv. Og da blir vi nødt til å godta at det finns noe opprinnelig. Noe som er, uten å være resultat av noe forutgående.

Dette er ikke spesielt genialt. noen tenkt slik i tusenvis av år. Og det opprinnelige har oftest vært guder. Eller en skapende, altomfattende Gud som på et tidspunkt, eller i et tidsrom – før skapelsen - befant seg alene.

 Men det har vært mange guder med forskjellige egenskaper. Ikke bare har de forskjellige religioner hatt forskjellige guder, innenfor samme mytologi har det vært guder som har behersket forskjellige områder.

Hvis vi skal dømme etter hvordan de tre religioner som oppfatter Bibelens gud som sin, Jødedommen, Kristendommen og Islam, er det i beste fall et definisjonsspørsmål om det går an å snakke om bare en gud. For de tre religioners bibelske gud er ganske forskjellig fra hverandre. Og innenfor hver av disse religioner en bråte med religiøse organisasjoner og sekter som har så forskjellige oppfatninger om hva og hvordan denne guden er, at det egentlig er bare tull å late som om de snakker om samme gud.

Jeg nevner dette fordi jeg nedenfor har tenkt å prøve å forestille meg at verden er skapt av en gud eller en gudommelig kraft. Resultatet av en slik forestilling vil imidlertid avhenge av hvilke egenskaper man tillegger en slik gud. Bibelens gud har eks.vis en god del egenskaper som vi ville avsky dersom et menneske hadde dem.

Vår gud har ingen slike egenskaper. Likevel kan vi for eksempel spørre oss om den ”bare” har den egenskap at han kan skape noe ut av ingenting.  Eller om den i tillegg er allvitende og all-mektig?

Jeg nøyer meg med å si at denne guden vår er klok og fornuftig og følgelig iallfall ikke ond.

Begynnelsen

14. innlegg                                  

Med ”begynnelsen” mener jeg her det samme som vitenskapen mener med begynnelsen av vår verden. Altså Big Bang – den eksplosjon som skjedde for rundt 13,7 milliarder år siden.

Det finns også andre teoretiske modeller. Vi skal ikke bry oss med noe av dette.

Vi skal imidlertid bry oss litt med det faktum at siden ingen ting kan ha blitt til av seg selv, må vår verden ha blitt til av noe. Og, som før sagt, alt later til å begynne i det små.

Også vår verden er har visstnok sitt opphav i noe veldig lite, selv om dette lite inneholdt all verdens energi. Og den utviklet seg fra å være noe utrolig hett til å blir en slags suppe av stråling og glovarm elementærpartikler som slo seg sammen og ble til atomer som etter hvert slo seg sammen til molekyler, stoff.

Spørsmålet mitt er om det er så unaturlig å tenke seg at vår verden kan ha blitt til som følge av noe i likhet med en kjemisk reaksjon. Bare at det stoff som reagerte, kunne være noe helt ukjent, kunne bestå av en slags ikkefysisk energi, som jeg har vært inne på Som altså vitenskapen ikke har kunnet påvise eksistensen av.

Det er ikke en gang sikkert at det skjedde en eksplosjon, en momentant reaksjon på alle områder. Men en glidende overgang. Og, motsatt, at det er mulig at dette fysisk minste, som altså alt er blitt til av, kan bli til noe enda mindre og til slutt gå over fra å være noe fysisk til å bli til denne ukjente energien.

"Barn av regnbuen"

Tema.

Bare noen ord om den "konserten" som f.k. torsdag skal holdes på Youngstorget i Oslo. Som altså går ut på å samle flest mulig tusen mennesker for å synge denne sangen. Samtidig er folk oppfordret til å ta med hver sin røde rose.

Leseren har sikkert skjønt at undertegnede er en mistenksom person. Jeg spør meg selv hva den egentlige grunnen er, først til at noen tar initivativet til noe slik, dernest til at folk vil være med. Motivene er nok for-skjellige, men jeg mistenker at dette gjøres for at folk har lyst til å vise seg fram. Vise hvor gode mennesker de er.

I begravelser er det ikke sjelden at pårørende oppfordrer folk til å gi penger til et godt formål i stedet for å gi blomster til begravelsen. I denne saken må det være brukt 100 000 vis av kroner til roser. Penger som trolig kunne reddet flere hundre, kanskje flere tusen, barn fra å død av sult, sykdom el.lign. 
Men vi hører ikke fra AUF, Arbeiderpartiet eller noen andre at det kanskje nå er nok. "Gi heller pengene til et godt formål."

Breivik og oss

Tema.

Det er to ting som kanskje først og fremst skiller det ene menneske fra det andre. Det ene er typen midler man bruker for å nå sine mål. Det andre er måten man bruker midlene på.

I Breiviks tilfelle er ikke midlene særlig spesielle. Å drepe andre mennesker, herunder barn og "uskyldige" i store mengder forekommer stadig vekk. Ikke bare hvert 70. år som hos oss, men enkelte steder flere ganger i uken i perioder. Selvsagt er det naturlig at når slikt skjer som innblander en selv - eller jo nærmere en selv det skjer - jo mer engasjert blir man. Men nå er jo vi mennesker slik at vi stort sett har et visst register av følelser, en viss mengde, kan vi kanskje si. Og jo mer vi bruker av disse følelser på oss selv, jo mindre blir det til overs for andre. Sånn er det til en viss grad også med vår tankeverden, intellektet. Jeg syns vi har brukt vel mye av disse ressurser på oss selv som samfunn betraktet når man vet hva som ellers foregår.

Med det samme passer det å nevne betydningen av et begrep som går igjen i beskrivelsen av Breivik.
Narcissisme. Jeg husker ikke detaljene, men tror begrepet har sitt opphav i et gammel gresk mytologi. En vakker ung mann som kunne stå i timesvis ved vannkanten og beundre og dyrke sitt eget speilbilde i det stille vann. Kanskje det var før speil ble oppfunnet. Det er liten tvil om at Breivik har flere og sterkere narc isstiske trekk enn de fleste av oss. Men det forundrer meg ikke om vi nordmenn er i ferd med å utvikle oss til verdens mest narcisstiske folkeferd.

Jeg har lyst til å trekke fram en ting som riktig nok ikke kan sammenlignes når det gjelder midlene og heller ikke fremgangsmåten, men som ikke er helt ulik når det gjelder måten å tenke på. Det gjelder disse 450 barna som norske myndigheter er i ferd med å sende tilbake til en, så vidt jeg har forstått, usikker skjebne i Etiopia. Jeg er ikke uenig med regjeringen, bare så det er sagt. Men grunnen til at dette gjøres, er i prinsippet lik den grunn Breivik oppgir for sine handlinger.

Enda verre er enkelte av de som stadig vekk blir interjuet i media. Det er ikke grenser for hvor ubegripelig, ufattelig og uforståelig m.v. Breivik er. Hvorfor lar de seg interjue da, når de ikke forstår noen ting?
Det virker som de er ute etter å fastslå at når ting er uforståelig for dem, må de være uforståelig for alle andre også.

De forstår ikke, at når Brievik blir følelsesmessig berørt av den filmbit han selv har laget, skyldes det at han blir grepet av de samme følelser som bedehusfolk blir når de sitter og snufser i bedehusene. Enkelte taler til og med i tunger slik at man skulle tro det har rablet fullstendig for dem. Breivik har riktig nok selv utviklet sin tro, han er neppe forført av andre, men den anstrengelsen han har hatt for å utvikle den, gjør den enda mer dyptfølende for ham enn gudstroen er for bedehusfolkene.

Og uten å forstå at hvis Brievik skulle vise angrende følelser, ville hele hans prosjekt falle i fisk. Det ville omtrent bli det samme som om kirkens martyrer under forhør skulle angre sin tro på sin gud.

Og de snakker om ondskap. Uten å si noe om hva de mener med dette ordet. Uten å sammenligne med andre handlinger som foregår og som er enda verre. Uten å sammenligne med f.eks. ren tortur. Noe som kirkens menn utviklet i middelalderen til den reneste kunst. Hvor målet var å få folk til å lide mest mulig og lengst mulig før de døde. Uten å sammenligne med atombombene over Japan under siste verdenskrig hvor man på forhånd visste at hundretusener av uskyldige mennesker kom til å dø. Uten å sammenligne med at Norge skal kjøpe fly og båter for hundrevis av milliarder kroner. Våpen som bare har til hensikt å drepe og ødelegge eller true med slikt. Uten å sammenligne med at Norge utvikler slike våpen selv og selger dem til andre land.
Og uten å sammenligne med en gud som dømmer de fleste av oss til å brenne til evig tid i helvete. Jeg lurer på hvorfor psykologer og psykiatere aldri hefter seg ved virkningen av den psykiske terror religiøse mennesker utsetter sine barn og andre for?
Mitt poeng er utelukkende å peke på at hva som er mest ondt er trolig avhengig av hvordan man venner seg til å tenke.

Ellers nevner jeg at Breivik fremstår som en person som ikke prøver å unnskylde seg eller vri og snike seg unna slik de fleste, herunder også høytstående mennesker nesten alltid gjør. Det er da iallfall noe, tenker nok mange. Men, som sagt, det kan ikke Breivik gjøre, for da ville han fremstå som en helt annen enn han har gjort, og en annen enn han vil være.

Er Breivik gal?

Tema

Det mest grunnleggende kjennetegn på om man lever i en rettsstat eller ikke, er om lovene er i pakt med folkemeningen. Ja, mer: Dersom det er åpenbar konflikt mellom den skrevne lov og det folk mener, skal domstolene ta mer hensyn til folks mening enn til loven. Så man kan egentlig si at det er folk flest mening som skal være avgjørende også i sånne spørsmål som om Breivik skal straffes eller erkjennes utilregnelig.
La meg legge til at det forholder seg ikke slik at folk flests mening alltid er det beste eller klokeste. Men demokratiet sørger for at det går en grense for hva de som har makt kan tillate seg.

Mange vil nok si noe sånt som at "for å gjøre det Breivik har gjort må man være gal". En slik tankegang medfører at det er resultatet av det man gjør som bestemmer om man er gal eller ikke. I så fall ville svært mye av den lidelse som skjer i verden skyldes galskap. Og gjerne for meg.
Men det er ikke det vi mener med galskap. Jeg er nokså sikker på at folk flest har en sammenfallende oppfatning av hva galskap er for noe. Så jeg trenger ikke belære noen om hva det er for noe. Jeg vil likevel uttrykke en slags generell definisjon: Galskap er nærvær av følelser, men fravær av fornuft. Jeg antar leseren skjønner hva jeg mener.

Det er opplagt at det først og fremst er følelser som har vært bestemmende for Brieviks utvikling. Men ikke fravær av fornuft. Det er følelsene som har ført ham i retning av "stormannsgalskap", men hans tanker er ikke fullstendig uten rot i virkeligheten. De fleste av oss syns ikke at folk skal tenke slik som ham, samtidig som vi ikke er helt sikre på at hans tanker kan ha noe for seg. De fleste av oss har vært inne på lignende tanker, selv om det er stor forskjell på graden eller styrken og, selvsagt, etter hvert overbevisningen. Men måten han tenker på er ikke, burde iallfall ikke være, helt fremmede, ukjente og uforståelige. Derfor er ikke Breivik gal.

Jeg er imidlertid mer interessert i hvordan "det norske samfunn" har reagert på Breiviks grusomheter og hans person. Jeg syns ikke vi har så mye å være stolt over at det gjør noe. Det kommer jeg tilbake til neste gang.

Anders Behring Breivik

3. tema.

Jeg hadde tenkt å blande meg litt bort i synet på overnevnte Breiviks psyke, men etter som den siste psykiatriske rapporten ble fremlagt i dag, og etter som den viser motsatt konklusjon av den første rapporten, begynner jeg heller med å si litt om psykologi/psykiatri og dette temas utøvere.

Legg merke til at det dreier seg om et tilfelle hvor disse utøverne trolig har studert den mulige syke (psykotiske) grundigere enn de vanligvis gjør i slike saker. De burde iallfall ha gjort det siden det er snakke om en så alvorlig sak. Allikevel tar den ene halvparten så grundig feil at det kan få alvorlige konsekvenser for Breivik.
Nå syns ikke jeg synd i ham, men det er prinsippielt uhyre betenkelig sett fra rettsstatens side. Det er selvsagt ikke likegyldig verken for samfunnet eller den involverte om hum blir karakterisert som en smule gal eller ikke.

Personlig har jeg altså for egen del hatt kontakt med psykolog en gang. Jeg ble ikke imponert. Ved ett tilfelle har jeg hatt samtaler med psykolog for en annens del, noe som virket enda mer uprofft. Men det viktigste for meg er at jeg kjenner til flere som har mye mer erfaring med psykologer enn jeg har. Og det er sjelden å høre at de har vært begeistret for psykologenes innsats.

Selvsagt er dette en vanskelig "vitenskap". Så vanskelig at man neppe noen gang vil forstå helt hvorfor mennesker reagerer som de gjør i alle tilfeller. Det kommer av to ting.  At det som skjer i våre hoder er så mangfoldig og komplisert at det oppstår enkelte "feilkoblinger" hos oss alle. Og dessuten at det, her som ellers, av og til er tilfeldigheter med i bilde. Men siden nå vitenskapsfolk trolig tror at alt kan forklares, så har de en tendens til å finne forklaringer også der hvor de ikke fins. La meg skynde meg å legge til at dette gjelder ikke matematikk, selvsagt, og i liten grad naturvitenskapene.

Forts.:

Onsdag 18. april 2012.

Rettssaken har nå vart i nesten 3 dager. Det er ikke tvil om at Breivik kommer til å få en "grundig og verdig" rettssak, som det heter. Den eneste bemerkning jeg har til akkurat det, er dette med håndjernene. Hvis det er gjort fordi man mener at Breivik er farlig og kan finne på å angripe noen tilstedeværende fysisk, har man ikke forstått Breivik i det hele tatt. Intet er ham fjernere enn å oppføre seg slik at han kan oppfattes som en hvilken som helst simpel voldsforbryter.
Vi merker oss ellers at verken aktoratet eller forsvaret har planer om å gå Breiviks barndom nærmere etter i sømmene. Etter min mening er det likevel her iallfall kimen til hans personlighet ligger. Så jeg skal gjøre et forsøk på å trekke en slik sammenheng:

Sannsynligvis er Bering født med tendenser i retning følsomhet. Han er mer "var" for enkelte inntrykk en vanlig. Før han er gammel nok til å sette ord på det, opplever han dette som plagsomt. Han fortsetter å oppleve dette slik også etterhvert som han blir eldre, først slik at han har tanker om at det er seg selv det er noe i veien med, men etter hvert, og til dels samtidig, oppdager han, nettopp p.g.a. følsomheten, at han har  innsikt i andre menneskers sinnsliv på områder som angår oppriktighet og ærlighet. Han blir mistenksom fordi han selv ikke blir forstått, mangler en ellerlengtet tillit samtidig som han syns at andre er dumme.
Ingen ting av dette er eksepsjonelt for Breivik. Det varierer bare i grad og områder.

Men dette til sammen: at han er mistenksom, mangler tillit, lider nederlag, strider mot ethverts individs behov for å være noe, bli akseptert. Samtidig så er han ikke intellektuelt dum, han kan resonnere fornuftig, hans selvbilde i så måte er ikke uten grunnlag. Han bruker mye tid til å vie sitt eget selvbilde oppmerksomhet, leter etter områder og argumenter som støtter og samtidig forsterker hans behov for å være noe mer.

Han leser om tidligere tiders helter og deres, iallfall i enkelte framstillinger, ærefulle liv. Deres villighet til å
kjempe og ofre livet for noe som er større enn seg selv. For å få dette til å passe med dagens virkelighet, forestiller han seg, først at det kunne være slik, så "enn om det når er slik."

Og da er det ikke stort mer igjen for ham enn å finne et praktisk område som er verdig nok, stort nok til at en slik mann kan ofre seg for det.

Barndom

13. innlegg

Nå var egentlig meningen at jeg skulle begynne med "begynnelsen" og prøve å forestille meg hva Gud må ha tenkt for å få til verden slik den er. I tilfelle det finnes en slik skaper, mener jeg.
Jeg holdt på å glemme at barn fortjener en spesiell oppmerksomhet. Selv om det blir nokså kortfattet.

Jeg begynner med dette med arv.  Siden barnet fra fødselen av later til å ha et ferdig utrustet følelsesregister, er det grunn til å tro at barnet allerede fra fødselen er utstyrt med alle følelser som en voksen har. Slik må det også være hvis det er slik at følelsene er knyttet til behovene og til dette med det ubevisste.

På den annen side er  intellektet, det bevisste, språk og rasjonell tankegang lite utviklet. Den øverste delen av røret er så godt som tomt. Man har konsentrert seg mest om at mennersker arver tendenser som mest har med dette intellektuelle å gjøre. At hjernen fungerer mer eller mindre effektivt på forskjellige områder avhengig av om den bevisste del er innrettet effektivt (intelligent) allerede før man er født.

Men jeg syns det er ting som tyder på at forskjellige grader av grunnleggende behov - at man er mer eller mindre følsom på forskjellige områder - kanskje er vel så viktig. Kanskje det eneste viktige. Det er lett å forstå at en følsom person lettere kan sette seg inn i andre menneskers tanker og følelser enn en mer ufølsom. Og dermed ha en fordel. På den annen side er det like lett å innse at den følsomme lettere blir forstyrret på forskjellige måter av inntrykk fra andre mennesker og av den grunn blir intellektet påvirket og bruker tid og oppmerksomhet på slike ting. Samtidig som slike mennesker også lettere fantaserer og dikter opp forklaringer som har lite med virkeligheten å gjøre og som således er i strid med den allerede generelt lagrede virkelighetsoppfatning på område. Og dermed skaper konflikter.

Det hender ikke sjelden at vi voksne føler former for uro el.lign. uten at vi forstår hvorfor vi har den aktuelle følelsen. Men stort sett er vi kjent med årsak- og virkning på oss selv når det gjelder de fleste følelser: dvs. de som har bakgrunn i sansepåvirkninger. En nyfødt baby har aldri noen slik forståelse. Den bare føler uten å vite at det finnes noe slik som slik forståelse. Den bare kjenner følelsen.
Etter hvert som barnet blir eldre, vil selvsagt en slik sammenheng gradvis bli mer og mer bevisst.

Husk det grunnleggende behov for det "å være (noe)" som jeg har nevnt. Babyen har også et slikt behov, selvsagt uten å være klar over det selv. Men babyen får tilfredsstilt dette behov ved å føle at den er elsket.
Rent psykisk, men også ved det faktum at det fysisk sett føler seg ivaretatt og har det godt.

Når barnet blir, tja,,, kanskje noe før det året gammelt, vil det begynne å oppdage en annen følelse som er i nær slekt med å bli elsket, men som likevel er litt forskjellig. Det å blir satt pris på. Som er en intellektuell prestasjon.

Det å bli elsket er et grunnleggende behov hele livet. Vi oppfatter dette elsketbegrepet som et behov som vi gjerne vil skal tilfredsstillels uavhengig av om vi "fortjener det". Likevel begynner vi tidlig å ane at det er en sammenheng mellom det vi gjør, hvordan vi oppfører oss, og det å bli elsket. Og etter hvert så skjønner vi alle at det er nødvendig å ha visse regler og å følge dem.

Men hvis et barn blir slik elsket og dullet med at alt hum gjør blir tilgitt og forstått, vil det ta lenger tid for at hum skjønner denne sammenhengen. Bare som et eksempel på hvor viktig miljøpåvirkningen også er.